Katta Katta Katta.
Kjære Katta.
(Og ikke minst, kjære leser, for du skal være advart. Det som kommer nå kommer til å høres ut som det mest stereotypiske av lavterskel selvskoleskryt, men jeg sverger på at hvert ord er sant.)
Jeg elsker virkelig Katta, på en måte som jeg ikke kan sammenligne med hvordan jeg elsker noen annet sted, gruppe, eller tilsvarende. Jeg elsker de blå dørene som tar oss imot hver morgen. Jeg elsker alle «museumsgjenstandene» som henger fritt rundt i vegger og tak, ganger og klasserom. Jeg elsker det vakre gamle bygget vårt, som har plass til at alle kan være den de er. Men enda mer enn det elsker jeg menneskene. Jeg elsker alle smilene jeg ser når jeg går gjennom gangen. Alle lærerne som stiller opp, time etter time, og blåser nytt liv i gammelt fagstoff, er engasjerte og engasjerer, og lærer oss å lære. Og alle elevene, medelevene mine, vennene mine, som åpner seg opp og er seg selv her på Katta, som blomstrende blomster. En hel blomstereng av personligheter, som alle kommer på skolen hver dag, som sammen lager en hverdag som er litt lettere, et skolemiljø vi kan være stolt av, og som sammen går i retning av en fremtid vi forhåpentlig vis en dag sammen kan juble over. Hverdagen er tung noen ganger, det finnes alltid gråværsdager, men på Katta er de virkelig få, og viktigst av alt står du aldri helt alene.
Å få lov til å gå her er virkelig noe av det beste som har skjedd meg i hele mitt liv. Jeg har nesten fått flere minner jeg vil ta vare på for resten av livet på bare disse ett og et halvt årene jeg har gått her, enn resten av livet til sammen. Katta setter sine spor, du merker det i nåværende og tidligere elever, det er en delt opplevelse og ett felles bånd. Vi er ikke som én, tvert imot er hver og en seg selv, men allikevel står vi sammen. Det gir en trygghet og en frihet og en glede som få ting her i verden kan måle seg med.
Mitt største ønske akkurat nå er at så mange som mulig får ha den samme opplevelsen som meg her, og det siste jeg har lyst til er å dra. Men uansett hvor jeg drar videre herfra, og jeg føler virkelig at tiden min her har gjort meg klar til å dra akkurat hvor jeg vil, vil Katta alltid være med meg. Tiden går, men Katta består. Sånn har det vært i mange hundre år, og sånn håper jeg det vil bli i hundrevis av år til.
Jeg ble bedt om å skrive litt om hva jeg tenker om Katta. Umulig. Jeg har alt for mye å si om den kjære skolen vår til å bare si «litt». Men hvis det er én ting jeg vil at du som leser dette skal ta med deg fra denne lille novellen min, så er det dette: Hvis du velger Katta, og kommer som den du er, så kan jeg love deg at du vil bli tatt godt i mot, lære masse (også om ting som er mye viktigere enn skole), og få tre uforglemmelige år.
Vi sees til høsten. Jeg gleder meg allerede :]
Axel, 2A
