Skolens historie

Gammel fasade

Det gamle biblioteket

Oslo katedralskole har lange tradisjoner. Opp gjennom historien har  den  overlevd både Svartedauen, 400-årsnatten, en union med Sverige, to verdenskriger og diverse bybranner. Siden kardinal Breakspere "så til skolen ved katedralen" har det gått mer enn 850 begivenhetsrike år. 

Non Scholae, sed vitae discimus . "Vi lærer ikke for skolen, men for livet" (Kattas valgspråk) Katedralskolen ligger sentralt plassert i hjertet av det urbane Oslo, bare fem minutter fra sentrum.

 

Middelalderen

Etter tradisjonen ble Oslo katedralskole i likhet med de andre gamle katedralskolene opprettet av den pavelige utsendingen kardinal Nicolaus Breakspeare, senere pave Hadrian IV, da han besøkte Norden ved midten av det tolvte århundre. Muligheten er imidlertid tilstede for at skolen kan være grunnlagt langt tidligere, i forbindelse med kanoniseringen av St. Hallvard.
Skolen ved Hallvardskatedralen i Oslo inngikk allerede i sine første år i en stor felleseuropeisk organisasjon, og ikke minst i den gamle felleseuropeiske lærdomstradisjonen. Gjennom opprettelsen av katedralskolene fikk landet – og ikke minst Oslo – en kontakt med kontinentet og den fremvoksende lærde verden, som det tidligere ikke hadde hatt. Ved domkapitlet i Oslo kjennes flere prester som hadde studert i utlandet, senere i middelalderen endog ved universitetet i Paris, og som bragte sine kunnskaper tilbake til Katedralskolen. 
Fra grunnleggelsen av og helt frem til slutten av det attende århundre var skolen først og fremst en presteskole, og den lærdomstradisjonen elevene frem til reformasjonen ble innviet i var den romerske kirkes. Undervisningstilbudet bestod som i resten av Europa av de såkalte syv frie kunster, som ble oppdelt i quadrivium og trivium: henholdsvis astronomi, geometri, aritmetikk og musikk, samt grammatikk, retorikk og dialektikk. All undervisning foregikk naturligvis, som den også gjorde de neste seks hundre årene, på latin. Ved Oslo katedralskole er det faktisk gitt latinundervisning i sammenhengende over 850 år.  
  

Reformasjon og humanisme

Etter reformasjonen mistet skolen mye av forbindelsen med Europa, men knyttet isteden sterkere bånd med Danmark og de nordtyske områdene. Lærerne i Oslo hadde i dette århundre hovedsakelig bakgrunn fra de lutherske universitetene i København og Rostock. Skolen, som nå sammen med biskopen hadde fått lokaler i byens gamle dominikanerkloster, ble snart en stor jordeier, og fikk en sentral plass i utbredelsen av den reformerte religion. Pensum ble forandret, slik at lesningen av de romerske klassikerne ble et viktig element i utdannelsen. Likeledes skulle elevene få undervisning i kristendomskunnskap, samtidig som den praktiske kortjenesten i kirken ble beholdt.

Mot slutten av århundret ble skolen sentrum for den såkalte østlandshumanismen. Gjennom kontaktene med det europeiske – spesielt tyske – åndsliv vokste det frem et lite men levedyktig humanistisk miljø i Oslo. Fremst blant dets representanter står den produktive latinpoeten og historikeren Hallvard Gunnarssøn, teologisk lektor ved skolen, samt rektorene Rasmus Hjort og Jens Nielssøn, som blant annet forfattet den første skoleboken skrevet av en nordmann – skrevet for elevene ved Katedralskolen. Noen av Gunnarssøns lærebøker finnes dessuten fremdeles bevart i skolebiblioteket.

 

"Det lærde århundre"

I det syttende århundre fremholdt skolen sin drift uten store forandringer. Dog måtte den etter bybrannen i 1624 sammen med resten av byen flytte til Christian IVs nyanlagte Christiania, der den fikk lokaler rett ved den nye domkirken. Likesom i middelalderen ble alle klassene undervist i ett stort lokale, kun avdelt med lave skillevegger, der lærerne måtte forsøke å overdøve hverandre for å få elevenes oppmerksomhet. Fikk de den ikke var riset og ferlen, som i dag er avbildet i skolens segl, alltid for hånden.

Den mest betydningsfulle forandringen på denne tiden var uten tvil opprettelsen av Christiania gymnasium, der katedralskolens elever kunne få undervisning i fag som lå utenfor skolens egentlige pensum: filosofi, astronomi, fysikk og metafysikk. Blant dets lærere, som ble kalt professorer, fant man flere av samtidens lærdeste menn, som tyskeren Ambrosius Rhodius og den senere biskop Henning Stockfleth. Mange har sett gymnaset som det første tilløp til et universitet i Norge, men det ble nedlagt etter noen tiårs virksomhet, da det hadde mistet sine landeiendommer i Bohuslän til svenskene.

 

1700-tallet

Etter bybrannen i 1686, da blant annet skolen og kirken ’ble flammenes rov’, holdt Katedralskolen til i flere lite tilfredsstillende lokaler. Først i 1719 flyttet den endelig inn i en velegnet gård, innviet under stor høytidlighet i kongens og kronprinsens nærvær, som skulle forbli dens lokale i over hundre år. Ved anledningen gav også den lærde rektor Rasch sin boksamling til skolen, som grunnlag for et nytt skolebibliotek. Jacob Rasch var en mann av allsidige interesser, han behersket visstnok tolv språk, studerte medisin, og hjalp den kjente historieskriveren Tormod Torfæus med hans arbeider. Rasch bragte med seg nye pedagogiske idealer til undervisningen, og hans økonomiske og administrative evner kom i stor grad skolen tilgode.

I den etterfølgende tiden hadde skolen flere fremragende lærere, og ikke minst flere elever som senere i livet skulle utmerke seg på atskillige områder. Blant de sistnevnte kunne man nevne navn som Johan Ernst Gunnerus, grunnleggeren av Videnskabsselskabet i Trondhjem, og dikteren Christian Braunman Tullin. En av de dyktigste lærerne var latinlæreren, senere rektor Søren Seerup Monrad, som ved skolen underviste mange av medlemmene i Det norske Selskab, blant andre dikteren Johan Herman Wessel.

 

Skolereformene

Med skolereformen av 1775 ble det gjennomført store forandringer ved latinskolene i Danmark-Norge. Morsmålet fikk endelig en plass i undervisningen, realfagene ble styrket, og ikke minst ble det bestemt at det skulle opprettes skolebiblioteker. Straff måtte så langt det gikk unngåes, og elevene skulle i tråd med opplysningstidens pedagogiske idealer oppmuntres til å gjøre sitt beste. I 1789 ble filosofen, senere professor og statsråd Niels Treschow rektor ved Katedralskolen. Treschow var en forsker av internasjonalt format (han regnes for å være landets største filosof), og ved skolen medførte hans nyhumanistiske anskuelser store forandringer.

Reformene som ble utprøvd ved Katedralskolen i Treschows tid, og senere ble gjennomført for hele skolevesenet, innebar undergangen for den rene latinske presteskole. Skolen skulle nå også gi elevene de kunnskapene de trengte som ’kultiverte mennesker’, selv om de ikke skulle beskjeftige seg videre med de ’lærde’ fagene ved universitetet. Det ble mulig å ta universitetets førsteeksamen – examen artium – ved skolen, og klasselærerne ble erstattet av faglærere. Elevene ble dessuten fritatt for kirkesangen, og istedenfor skolens flinke elever måtte kirkegjengerne nå høre ’Vaisenhusbørnenes surrende Skraal.’ Skolen gjennomgikk i det hele tatt en sterk sekularisering i forbindelse med reformen.

  

Skolen etter 1814
Rektor Treschow ble etterfulgt av Jacob Rosted, som tilsammen var tilknyttet skolen i godt over femti år. Det var i hans tid skolens to kanskje mest kjente elever, matematikeren Niels Henrik Abel og dikteren Henrik Wergeland, ble uteksaminert. Noen år tidligere hadde det såkalte ’poetiske trekløver’, Henrik Anker Bjerregaard, Mauritz Hansen og Conrad Nicolai Schwach vært elever. Under seg hadde Rosted mange svært dyktige lærere, hvorav flere, blant dem Georg Sverdrup, Ludvig Stoud Platou og Søren Rasmussen, fikk professorater da universitetet ble opprettet i 1811, og dermed mistet skolen sin posisjon som byens kultursentrum. Skolebiblioteket, som også omfattet det Deichmanske bibliotek, beholdt likevel sin viktighet frem til Universitetsbiblioteket begynte sin virksomhet noen år sener.

Da Stortinget ble opprettet trengte det et forsamlingslokale, og de eneste standsmessige værelsene i byen var Katedralskolens festsal og bibliotek i Dronningens gate, som ble tatt i bruk henholdsvis som odelstings- og lagtingssal. Det første tiåret nøyde nasjonalforsamlingen seg med å leie skolens lokaler mens det var samlet, men i 1823 overtok det skolens gård helt og holdent. (Bygningen ble revet for å gi plass til posthuset, men salene er bevart ved Norsk folkemuseum.) Skolen fikk som erstatning den såkalte Treschowgården, et mindre egnet lokale over gaten for Børsen, som den beholdt i nærmere femti år.

 

Kampen om "den lærde skole"
Rundt midten av århundret tilspisset kampen om den gamle ’lærde skole’ seg, og Katedralskolens lærere var blant de fremste aktørene i striden. Rektorer som Søren Bruun Bugge og Frederik Ludvig Vibe, samt senere blant andre overlærer Jacob Løkke, som fremdeles huskes for sin tyske grammatikk, stod fast ved latinens funksjon som dannende fag. Skolens mål, mente de, var dannelse og humanitet, ikke nytte. Ved studiet av ’de gamle sprog’ utviklet elevene sin evne til å tenke, og ville derfor lettere kunne trenge inn også i andre vitenskaper. I lærerkollegiet fantes også flere motstandere av den gamle latinskolen, og blant dem utmerker seg først og fremst Ludvig Kristensen Daae og den kjente språkforskeren.

Knud Knudsen. Sistnevnte ønsket en ’latinskole uten latin’, eller med andre ord en humanistisk skole, der morsmålet og dets diktere skulle få større plass på latinens bekostning.   

Den gamle lærde latinskole falt tilslutt ved skolereformen av 1869, som i det store og hele bygge på Katedralskolens senere rektor Hartvig Nissens ideer. ’Den realistiske linje’, heter det, ’er ført frem til realdannelsens likeberettigelse med den klassiske dannelse.’ Det ble nå bestemt at alle skoler skulle ha en felles middelskoleundervisning som grunnlag for gymnaset, og her var latin et valgfritt fag på linje med engelsk og tegning. Gymnaset skulle ha en treårig reallinje og en treårig latinlinje, som begge skulle føre frem til universitetsstudier. Samme år flyttet Katedralskolen inn i nye og større lokaler i Akersgata 73, som senere ble Hammersborg skole.

 

Ny skolebygning og avtale med kommunen

I årene etter reformen økte Katedralskolens elevtall betydelig. Mens det i Vibes tid hadde vært omtrent 100 elever ved skolen fordelt på syv klasser, var det mot slutten av 1870-tallet tre forberedelsesklasser, seks middelskoleklasser og seks gymnasklasser; tre på reallinjen og tre på latinlinjen. Noen år senere ble det nødvendig å utvide ytterligere, slik at skolen i alt hadde atten klasser. Dens nye lokaler viste seg derfor snart for små, og skolen ble tvunget til å la oppføre en ny bygning. Man gikk til innkjøp av en tomt og begynte byggearbeidet, men planene slo feil, og skolen havnet i store økonomiske vanskeligheter. Da det så ut til at skolen måtte nedlegges, bestemte kommunen seg tilslutt for å påta seg de samme forpliktelsene overfor Katedralskolen som var vanlig overfor andre offentlige skoler. Skolen forble imidlertid en privat stiftelse med egne eiendommer og midler. Den nye bygningen i Ullevålsveien ble tatt ibruk i 1902, de samme året de første kvinnelige elevene begynte på skolen, og  benyttes fremdeles.   

Frem til krigen
Skolens historie i de første tiårene av det tyvende århundre er dessverre dårlig dokumentert. Elevsamfunnet var imidlertid svært aktivt, og i 1935 kom en ny omfattende skolelov. Bakgrunnen var ønsket om å gi elevene en mer praktisk betont undervisning. Middelskolen ble opphevet, slik at Katedralskolen ble et rent gymnasium, og det ble åpnet for opprettelsen av flere forskjellige linjer. Etterhvert ble Katedralskolen den eneste i Oslo med latinlinje.
Under den anden verdenskrig la tyskerne beslag på deler av skolebygningen, men undervisningen fortsatte som vanlig i den grad det var mulig. Flere av lærerne var engasjert i motstandsarbeid, og spesielt huskes lektor Einar Høigård, skolens historiker, som var den sentrale personligheten i den illegale ledelsen av lærerfronten. Han ble arrestert da han forsøkte å flykte til Sverige i 1943, og tok sitt liv i fengslet for ikke å bli tvunget til å røpe noe om lærerfrontens aktiviteter.
 

Fornyelsesprosjektet 2012

Oslo katedralskole har et bevaringsverdig og flott anlegg, men det forelå et sterkt behov for utvidelse og oppgradering. Skolen manglet samlingssteder, og det fantes ikke lokaler som kunne samle alle skolens elever og ansatte. Derfor vedtok Stiftelsen som eier av skoleanlegget å forbedre dagens forhold på en rekke områder gjennom et omfattende fornyelsesprosjekt.

Nybygg
Vi har etablert et underjordisk parkeringsanlegg med innkjøring fra Frimannsgate. På taket av parkeringsanlegget er det en kantine i 1-etasjes paviljong koblet sammen med en nedgang til et auditorium under skolegården. Auditoriet har plass til å samle alle 600 elever. På bakkeplan er det etablert ballbane og en tribune/sitteplattform.