Mandag 8. mai markerer vi frigjøringsdagen. Det er 78 år siden de tyske militære styrkene kapitulerte, og Norge ble frigjort etter fem år med nasjonalsosialistisk okkupasjon. Det er spesielt viktig å markere dagen i en tid der demokratiet i Europa igjen er truet.
Peblingene og Kattastrofen markerte tradisjonen tro dagen med en fin konsert i skolegården kl. 12.00. Her ble blant annet "Norge i rødt, hvitt og blått" spilt til allsang.
Det å kjempe for demokrati og frihet har en pris. Til sammen 40 tidligere elever og lærere på Oslo katedralskole mistet livet i denne kampen. På denne dagen minnes vi disse spesielt. I trappegangen mellom 1. og 2. etasje finner vi tre minnetavler for de falne med overskriften Pro patria et libertate.
Det er to navn vi vil nevne spesielt. Ved siden av lærerværelset i første etasje henger det to relieffer - Thora Lange og Einar Høigård, som begge var lærere ved skolen. De arbeidet i motstandsbevegelsen, ble arrestert og døde i fangenskap.
Einar Høigårds liv er beskrevet i Norsk biografisk leksikon:
Einar Høigård – Norsk biografisk leksikon (snl.no)
Om Thora Lange finnes det mindre informasjon, men bibliotekar og samlingsforvalter Ernst Bjerke har funnet frem minneord fra 1951 som er frembrakt av lektor Jan Jørgen Alnæs. Her et sammendrag:
Thora Lange ble ansatt som lektor ved Oslo katedralskole i 1938, etter at hun hadde vært lektor i noen år i Larvik og senere på Stabekk. Hun virket ved Katedralskolen til hun høsten 1943 ble arrestert og sendt på Grini. Her ble hun smittet av difteri, og det varte for lenge før hun kom under ordentlig legebehandling. Da hun omsider ble overført til Ullevål sykehus, var det for sent. Fem dager etter, 4. november 1943, døde hun her.
Med Thora Lange gikk et stort og særpreget menneske bort. Hennes plutselige død var et voldsomt slag for alle oss som kjente henne, og et tungt tap for norsk skole.
Thora Manthey Lange var fodt 13. juni 1899. Hennes foreldre var Bertha Manthey og Christian Lous Lange, generalsekretær i den Interparlamentariske Union. I studietiden og i sine tidligere lektorår gjorde hun studiereiser til utlandet for å sette seg inn i det som interesserte henne mest ved skolearbeidet: den psykologiske siden ved pedagogikken og demokratiske arbeidsformer i skolen.
Hun gikk så sterkt opp i sin praktiske skolegjerning, og dertil var ivrig med i aktivt lagsarbeid: som foredragsholder på Lektorlagets årsmøter og i historieseksjonen, i Sosialistisk Skolelag, som hun var med å bygge opp, som foredragsholder og oppleser i gymnassamfunn og i arbeidernes ungdomslag og deres kvinneforeninger; og særlig var hun en inspirerende leder av arbeidet i studiesirkler.
Kort før den andre verdenskrigen giftet hun seg med Conny Ehlmann, en tysk politisk flyktning. Den 9. april drev ham igjen på flukt. Han greide å komme over til England, og Thora Lange så aldri sin mann igjen.
Med sin åndelige utrustning, med sine meninger og sin virksomhet og ved sin politiske innstilling hørte Thora Lange til den intelligens som de nazistiske okkupantene måtte frykte og uskadeliggjøre. At hun var gift med en antinazistisk flyktning, gjorde henne ytterligere mistenkelig. Tidens harde logikk førte til at hun etter en tid med stadig meldeplikt på Victoria Terrasse havnet på Grini.
I den korte tiden hun var der, ble hun snart en av dem som gjorde mest til å holde det åndelige liv og dermed motet oppe hos sine medfanger. Hun holdt små kåserier på cella, der hun øste av sin rike viten, og fortalte fra sine opplevelser ute og hjemme. Og i kretsen som drøftet skole- og oppdragelsesspørsmål, var hun det naturlige sentrum. Det varte bare en måned, så ble hun kjørt dødssyk bort.
Vi må aldri glemme, og takker alle elever og ansatte som møtte opp og markerte denne viktige dagen.
Oslo katedralskole v/ rektor Patrick Stark